Fra storby i Tyrkia til bonde på Hadeland

Fant kjærligheten
Hakan kom til Norge som 19-åring. Sosionomstudenten Marte traff han først flere år senere. Hun skulle ut og reise og ville leie ut leiligheten sin.

– Dermed ble vi kjent, og han flytta aldri ut igjen, ler Marte.

Nå har de tre barn, Solan (9 mnd), Miriam (6) og Aslan (8). I tillegg har Hakan sønnen Baran på 14 som bor mest hos mamma i Oslo.

Å flytte til Hadeland var imidlertid ikke noe tema for de to i starten. – Det var hans valg. Å ta over gard når jeg var sammen med en utlending, tenkte jeg ikke på, sier Marte.

– Du spurte ikke engang, sier Hakan.

Det var han som ville bytte ut bylivet og leiliheten i Oslo. Det var han som var pådriveren for en landlig tilværelse. For Hakan føler seg hjemme på Hadeland. Han liker at folk hilser på hverandre, og han liker tradisjoner.

De siste årene har det vært mye nytt å lære. Det tar tid å forstå bondeyrket. Og det tar tid å forstå norske vaner.

Norsk-tyrkisk fellesskap
I fjor tok de over garden Nordstua i Lunner som kona Marte hadde odel til. Hvitt våningshus og rød låve. 80 mål dyrka mark i vakkert kulturlandskap på Hadeland. For lite til heltidsjobb, for stort til ikke å bry seg.

Inne på kjøkkenet i Nordstua står det kjøttkaker på menyen. Rundt kjøkkenbordet vil tre barn både ha mat og oppmerksomhet.

Praten går lett. Minstemann Solan er 9 måneder, lager gurglelyder og er blid som ei sol. Han har navnet sitt fra Østerdalen, ler mor Marte. Far Hakan har en annen forklaring: Alle gutta i hans familie har navn som ender på -an. Det er ikke uvanlig i Tyrkia.

Det er godt å være inne når snøen laver ned og det blåser friskt rundt hushjørnene. Vintermånedene er de roligste i året for en bonde uten dyr. Da er det tid for å lage planer. Spennende planer.

Ble godt mottatt
Da valget om å flytte til hjemgarden først ble tatt, gikk det fort. Svigerforeldrene pakket sakene sine og flyttet til nytt hus noen steinkast fra garden. Det ble reist kjapt. Langt nok unna til at de kunne leve sitt eget liv, nært nok til å kunne hjelpe til.

Valget ble tatt i 2007. Da ble Marte og Hakan bønder i ånden. Sist vår ble de det også på papiret.

Å flytte på gard har vært både fint og tøft, synes Hakan.

– Jeg ble godt mottatt, både i Martes familie og i nabolaget. Folk er gammeldags høflige i bygde-Norge, mener han. – De hilser, og har tilsynelatende bedre tid. Det liker Hakan.

Samtidig innrømmer han at det ikke var helt enkelt i begynnelsen. – Jeg kunne jo ingenting om landbruket, sier han.

Tok agronomutdanning
Det hjalp veldig på selvfølelsen å ta landbruksutdanning. Da fikk Hakan plutselig kunnskap om ting, en ny bakgrunn for egne meninger om både jordbruk og gardsdrift.

Og kunnskap gir selvtillit.

I to år tok han agronomutdanning på deltid ved Valle videregående skole på Østre Toten. – Det hadde jeg svært stor nytte av, sier Hakan. Hyggelig var det også med flere helgesamlinger, ikke minst var det bra å bli kjent med andre i samme situasjon.

Kontakten han fikk med medelevene var viktig og pleies fortsatt.

– Han var nok den første tyrkeren hos oss, forteller rektor Morten Kleven ved Valle videregående skole. Kleven mener det er fint å ha elever med annet etnisk opphav enn norsk.

– Når utgangspunktet er forskjellig, blir det flere ideer og mer mangfold. Det er bra både for skolemiljøet og for landbruket, tror Kleven.

Utypisk tyrker

Inne i varmen i Nordstua er kaffen varm, og kransekaka på bordet. Hakan viser fram bilder fra hjembyen sin i Tyrkia.

Han har gått en uvanlig veg, til tross for at oppveksten var tradisjonell i et muslimsk miljø. Selv har han et pragmatisk forhold til religion. Hakan ber ikke, og han tar gjerne et glass vin. – Han liker godt akevitt til juleribba, skyter kona inn.

– Jeg ser på meg selv både som en god kristen og en god muslim, sier Hakan.

Uzeyir Cosar er leder i Tyrkisk Hjelpe- og Støtteforening i Norge. Han har ikke hørt om andre tyrkere som har blitt bonde i Norge. Cosar er glad på Hakans vegne. – Å bli bonde, er manges drøm. Da er det fint at noen får det til, sier han.

Flesteparten av de 16.000 tyrkerne som bor i Norge jobber i serviceyrkene. At noen begynner i landbruket er hyggelig, ikke minst fordi det er et yrke med lange tradisjoner i Tyrkia, sier Cosar.

Stolt over å være bonde

På dagtid er det svigerfar Molden som holder hjulene i gang på garden i Lunner. Arne Molden er «livørsmann», som de sier på Hadeland. Andre steder er navnet både «kårkall» og «føderådsmann». «Livørsmenn» er pensjonister som gjør det som ikke synes og som ingen andre rekker. Marte og Hakan er glade for hjelpa de får.

Egentlig tror Hakan svigerforeldrene først var litt bekymra for at dattera og han skulle bli bønder. – Jeg tror de var redde for at vi skulle slite oss ut for liten, eller ingen lønn.

Å ta utdanning innen faget gjorde nok at de fikk mer trua på oss.

Hakan er stolt over å være bonde. Han er stolt over å være fra Tyrkia også.

I Tyrkia har bondeyrket status, forteller Hakan. Han blar i fotoalbumet, og legger til at bøndene også der mener de tjener dårlig. Litt fikk han med seg av tyrkisk jordbruk i oppveksten. Mange tyrkere har gjerne litt jord der de dyrker vekster til eget forbruk. Men det tyrkiske jordbruket ligger 50 år bak det norske, mener han.

 

Annen hver sommer drar de til Tyrkia med hele familien. Gjerne til storbyen Adana med halvannen million innbyggere, der Hakan kommer fra. Men de drar også andre steder. Med fire søsken er det mange å besøke. Besøk som gir både mange minner og fulle fotoalbum. De siste er gode å ty til når vinteren tar grepet på tilværelsen hjemme på Hadeland.

Hakan er opptatt både av kultur og tradisjon. Det er derfor turene til hjemlandet er viktige. Det er også derfor han føler seg hjemme i bygde-Norge.

Mange baller i lufta

Som mange andre bønder har også Hakan en annen jobb. På flyktningkontoret til Lunner og Gran står navnet hans på en av kontordørene. Det var der vi første skulle møte ham, men når vi banker på er døra låst. Det er den ofte, forteller Hakan senere. Han er nemlig helst på farten. I jobben er han ansvarlig for at flyktninger får seg bolig. Det mener Hakan er lettest å få til utenfor kontorveggene.

 

Han har hatt suksess med jobben sin. På Hadeland har de stort sett klart å bosette de flyktningene som myndighetene mener at de burde ta i mot.

Men å være flink koster. Nå påstår han at han har lært, og går hjem når arbeidstida er slutt. Det gjør han trolig lurt i. Mangel på arbeidsoppgaver er det i hvertfall ikke. I tillegg til oppgaver på garden er han også frivillig brannmann, fotballtrener, og innimellom har han helgejobb på et asylmottak.

Noe rart kommer til å spire

På gardsplassen i Nordstua laver snøen ned. Vinden lager fonner ved låvebrua. Fremdeles er det som regel svigerfar Arne som står for snøbrøytinga. Men det er Hakan som er sjefen nå, og han vil gjøre endringer.

Den første kommer til våren. Da blir det slutt på 50 år med kornproduksjon. Hakan vil i stedet så gras. Fordi han mener det er agronomisk riktig.

– Og senere?

– Jeg har planer, men jeg tør ikke fortelle om dem ennå, sier Hakan.

– Hvorfor ikke?

– Folk kommer til å le av meg. Men når vi blir trygge på planene, så kjører vi i gang.

– Hva da?

Folk får se. Det blir litt tyrkisk, sier Hakan knapt. Og vi skal ha dyr, legger han til.

Det er bare å følge med. Snart vil det spire noe nytt på Hadeland.

Publisert i NRK 02.02.2014, kl. 13:14